mandag 23. mars 2009

Kaffe



Kaffe er en rar ting. En drikk, en institusjon og noen ganger en trygg livbøye å klamre seg fast til i sosiale sammenhenger.

Som barn brukte jeg både tid og tankekraft på å undre meg over det at noe som duftet så vidunderlig himmelsk kunne smake så beskt og vondt – noe som både i tide og utide kom min kjære far til gode i form av at hans datter ble en barista in spe på den innsausede blåemaljerte kaffelarsen som bodde på kjøkkenet vårt.

I studietiden ble kaffe brukt på linje med andre mer eller mindre lovlige og ulovlige stoffer for å holde de små grå i ekstatisk våketilstand når nettene ble lange og eksamenskulda satt inn. Men smakte godt, det gjorde det fremdeles ikke.

Den som leter har ikke nødvendigvis mistet noe. Sannsynligvis leter vedkommende bare etter noe han lengter etter, men ikke vet helt hva er. For min del var skatten ved enden av regnbuen en brennhet, tyktflytende espresso med silkemyk crema som en fløyelskappe den skjødesløst hadde svøpet over seg. En glemmer aldri sin første.

God kaffe er alt som godt er, og dårlig kaffe det stikk motsatte. I dag fyrte jeg opp Bialettien og laget en termos med caffe latte som jeg delte med naboen i solveggen. Vårkaffe er helt ok.

Ingen kommentarer:

LinkWithin

Related Posts with Thumbnails